Teksten "Manden som skulde stelle hjemme" er et folkeeventyr hentet fra Asbjørnsen og Moes "Norske Folkeeventyr" . Den ble først skrevet på dansk, men har med årene fått større og større innvirkning av det norske språket vi kjenner i dag.
Oppg. Vise hvordan rettskrivningen endrer seg fra den danske utgaven og fram til 1938.
Selv om innholdet i de 5 tekstene er like, variere språket og ordene atskillig allerede fra 1899 til 1907. De norske ordene får større og større innflytelse, og en av de store faktorene vi legger merke til, er at bruken av store bokstaver midt i setninger faller bort: Fra ”Nu kom han at Hu at han gik med Tappen i Haanden”, til ”Nu kom han i hug at han gik med tappen i haanden”. Diftongmessig skjer det derimot ikke den store forandringen, da ordet ”tog” står uforandret i teksten fra 1907. Videre har teksten fra 1907 forandret en del på strukturen på setningene, som for eksempel: fra ”(...),men da han havde kjærnet en Stund, blev han tørst, gik han ned i Kjælderen og skulde tappe i Øl”, til ”(...), men da han hadde kjernet en stund blev han tørst og gik ned i kjelderen for å tappe øl”. Bruken av å istedenfor aa står foreløpig enda på stedet hvil, mens ord som sindt, ind, udover er byttet ut med sint, i og utover.
Fra 1907 til 1917 har endelig ord med to a’er blitt byttet ut med å. I tillegg har de resterende bløte konsonantene har fått endelser som k og t, som for eksempel tog til tok. Bruken av dobbelkonsonant kommer også til syne, fik forandres til fikk, samtidig er det er blitt skiftet ut diverse vokaler, fra næven til neven.
I 1938 har alle de danske ord blitt erstattet med norske. Forskjellen fra 1899 er stor, og spenner over både diftongforandring, dobbeltkonsonanter og setningsstruktur. Forskjellen mellom den formelle og radikale språkformen i 1938 er også til en viss grad forskjellig; mens den radikale formen bruker ord som gav, veg, stod, reint og kjellertrappa, anvender den formelle formen ordene ga, sto, rent og kjellertrappen.
tirsdag 1. desember 2009
mandag 30. november 2009
mandag 9. november 2009
Rolf Jakobsen - Byens metafysikk!
Rolf Jakobsen Dikt
Rolf Jacobsen (født 8. mars 1907 i Kristiania, død 20. februar 1994 på Hamar) var en norsk lyriker og journalist. Han regnes som en av Norges største lyrikere. Da han i 1933 debuterte med diktsamlingen Jord og jern, ble han omtalt som en ny stemme for en ny tid, og samlingen ble kalt for Norges første modernistiske diktsamling.
1.
Han bruker besjeling. Det vil si at forfatteren gir liv til livløse gjenstander. Som for eksempell ”Byens jernkledde innvolder” og ”Gassledningenes syke hoste i avgrunnen”. Også andre ord fra menneskekroppen er brukt.
I metaforen ”Østens skyhøye menneskealper” vil jeg påstå forfatteren henviser til østens store og mangfoldige skyskrapere.
2. I innledningen vil forfatteren trekke oss ned under jorden. Han gjentar ordet ”under” flere ganger. Vi blir med en gang klar over at det vi nå kommer til å lese er noe som vil skje under jorden.
I strofe 2 gjør forfatter oss klar over hva som befinner seg under bakken: ”Telefonkablenes nervefibre” og ”Gasslednigenes hule blodårer.”
Strofe 3 forklarer oss hvor dette befinner seg. Og at det strekker seg overalt.
I strofe 4 er gjentagelser brukt. ”Ingen kan høre telefonkablenes knitrende liv”, ”Ingen kan høre gassledningenes syke hoste i avgrunnen”. Første linje i strofe 5 lyder også av en slik gjentagelse ”Ingen kan høre kloakken tordne med slam og stank hundrede mil i mørke”. Disse gjentagelsene er brukt for å forsterke at man gjemmer bort den stygge teknologien og ikke legger merke til den. Men det eksisterer. Og uten denne teknologien kan ikke byen leve. Så selv om vi ikke vi legger merke til det er det den egentlige sjelen til byen.
I strofe 6 tar diktet en vending. Vi blir dratt opp til overflaten igjen. Hvor vi ”danser med flammende fotsåler over asfalten, og du har silke mot navlens hvite øye og ny kåpe i solskinnet”. Med denne strofen tror jeg fatter henviser til oss mennesker som går videre og stresser over egne saker. Vi stopper ikke opp og tenker på hva vi gjør med verden, og det materialistiske livssynet skinner vagt gjennom teksten.
I siste strofe får vi vite hvem jeg personen er. Det er en refererende synsvinkel som står oppe og betrakter alt. Man får en følelse av at jeg personen er gud. Dette er fordi at vi får assosiasjoner til det religiøse i siste strofe. For. eks: ”Sigarettens blå sjel flagrer som en kysk engel gjennem kastanjeløvet mot det evige liv”.
3. Frie verselinjer er brukt i diktet. Det vil si at lengden på linkene varierer. Den korteste verselinjen inneholder bare ett ord: ”Kloakken”. Mens den lengste er en hel setning: ”Ingen kan høre kloakken tordne med slam og stank hundrede mil i mørke.”
4. Forklart i oppg 2.
5. Med Byens metafysikk som er tittelen tror jeg dikteren mener byens usynlige oppbygning og sjel. Selv om vi mennesker ikke legger merke til hva som befinner seg under byen, er teknologien der nødvendig for at byen skal overleve. Jeg tror diktets tema er den teknologiske underverdenen.
Rolf Jacobsen (født 8. mars 1907 i Kristiania, død 20. februar 1994 på Hamar) var en norsk lyriker og journalist. Han regnes som en av Norges største lyrikere. Da han i 1933 debuterte med diktsamlingen Jord og jern, ble han omtalt som en ny stemme for en ny tid, og samlingen ble kalt for Norges første modernistiske diktsamling.
1.
Han bruker besjeling. Det vil si at forfatteren gir liv til livløse gjenstander. Som for eksempell ”Byens jernkledde innvolder” og ”Gassledningenes syke hoste i avgrunnen”. Også andre ord fra menneskekroppen er brukt.
I metaforen ”Østens skyhøye menneskealper” vil jeg påstå forfatteren henviser til østens store og mangfoldige skyskrapere.
2. I innledningen vil forfatteren trekke oss ned under jorden. Han gjentar ordet ”under” flere ganger. Vi blir med en gang klar over at det vi nå kommer til å lese er noe som vil skje under jorden.
I strofe 2 gjør forfatter oss klar over hva som befinner seg under bakken: ”Telefonkablenes nervefibre” og ”Gasslednigenes hule blodårer.”
Strofe 3 forklarer oss hvor dette befinner seg. Og at det strekker seg overalt.
I strofe 4 er gjentagelser brukt. ”Ingen kan høre telefonkablenes knitrende liv”, ”Ingen kan høre gassledningenes syke hoste i avgrunnen”. Første linje i strofe 5 lyder også av en slik gjentagelse ”Ingen kan høre kloakken tordne med slam og stank hundrede mil i mørke”. Disse gjentagelsene er brukt for å forsterke at man gjemmer bort den stygge teknologien og ikke legger merke til den. Men det eksisterer. Og uten denne teknologien kan ikke byen leve. Så selv om vi ikke vi legger merke til det er det den egentlige sjelen til byen.
I strofe 6 tar diktet en vending. Vi blir dratt opp til overflaten igjen. Hvor vi ”danser med flammende fotsåler over asfalten, og du har silke mot navlens hvite øye og ny kåpe i solskinnet”. Med denne strofen tror jeg fatter henviser til oss mennesker som går videre og stresser over egne saker. Vi stopper ikke opp og tenker på hva vi gjør med verden, og det materialistiske livssynet skinner vagt gjennom teksten.
I siste strofe får vi vite hvem jeg personen er. Det er en refererende synsvinkel som står oppe og betrakter alt. Man får en følelse av at jeg personen er gud. Dette er fordi at vi får assosiasjoner til det religiøse i siste strofe. For. eks: ”Sigarettens blå sjel flagrer som en kysk engel gjennem kastanjeløvet mot det evige liv”.
3. Frie verselinjer er brukt i diktet. Det vil si at lengden på linkene varierer. Den korteste verselinjen inneholder bare ett ord: ”Kloakken”. Mens den lengste er en hel setning: ”Ingen kan høre kloakken tordne med slam og stank hundrede mil i mørke.”
4. Forklart i oppg 2.
5. Med Byens metafysikk som er tittelen tror jeg dikteren mener byens usynlige oppbygning og sjel. Selv om vi mennesker ikke legger merke til hva som befinner seg under byen, er teknologien der nødvendig for at byen skal overleve. Jeg tror diktets tema er den teknologiske underverdenen.
mandag 5. oktober 2009
Analyse av dramaet ”Gengangere”.
Teaterstykket ”Gengangere” (på moderne norsk kalt ”Gjengangere”), er skrevet av den norske dramatikeren og dikteren Henrik Ibsen og ble utgitt i bokform i 1881, av Gyldendals forlag i København. I litteraturhistorisk sammenheng, ser man de klassiske trekkene innen realismen i dette dramaet, noe den videre analysen kommer frem til senere. Henrik Ibsen (1828 – 1906), holdt seg til den klassiske og noe konservative modellen for dramaskriving med eksposisjon, hoveddel og avslutning med løsning av personlighetenes problemer, som gjerne var drivkraften i Ibsens drama.
Den avdøde kaptein og velgjører Alving skal hedres med et barnehjem i sin egen hjembygd, hvilket for anledningen stedets pastor, pastor Manders kommer på besøk for å overvære innvielsen av ”asylet”, samt hjelpe enkefru Alving med forsikringspapirer. Husets sønn, Osvald Alving kommer hjem fra sine studier tilsynelatende for samme grunn som pastoren. Når de respektive personligheter samles under enkefru Alvings tak, finner fortidens lønndommer frem i lyset fra husets mørke kroker, ettersom fruens moralsterke samvittighet og datidens respekt for kirkens embetsmann blir presset.
Handlingen i dramaet er sammenhengende og deles inn i tre akter. I den første akten, hvor vi finner eksposisjonen, blir vi først kjent med rollefigurene og samfunnet de lever i, dernest får vi hint om hva som er konflikten. Helt mot slutten av denne akten er Osvald og Regine alene inne i spisestuen og fru Alving og Pastor Manders får nyss om at de har noe på gang. Pastor Manders blir opprørt og
da hvisker Fru Alving at Parret fra blomterværelset går igjen. Gengangere. I den andre akten får vi vite mer om Herr Alving, og Fru Alving konfronteres med problemer fra fortiden. Vi får også vite at Osvald er syk, og det er mye dialog mellom ham og fru Alving. I den tredje akten må problemene fra fortiden legges på bordet ettersom Osvald sliter med anger og bebreielser fordi han var blitt syk. Fru
Alving forteller ham sannheten om hans far, og at Regine er resultatet av en affære som han hadde med en tidligere tjenestepike. Således kommer Ibsens retrospektive teknikk til uttrykk.
Familiedramaet er delt inn i tre akter som ikke inneholder noen sceneskifter i aktene, med mindre man velger å regne nye karakterpresentasjoner som sceneskifte. Den foregår i kronologisk rekkefølge og over kort tid, som seg hør og bør i dramaets konservative oppbygging. Ibsen har i andre og tredje akt tilskrevet fru Alving en tydelig retrospektiv dialog for å fortelle pastor Manders og tilskuere om skammen og hemmelighetene fra husets fortid. Siden dramaet er skrevet som en novelle, har den en spenningskurve som bygger seg oppover med et overraskende intenst tempo, selv om teksten får selve skuespillet til å virke stille og dannet. Forholdet mellom fru Alving og pastor Manders er tydelig et spesielt et, noe som fører til at forventningene bygges radig opp. Hele iscenesettelsen får omgivelsene til å virke som et dannet hjem hvor kvinnen i huset lever slik pastoren ønsker at kvinner lever. Siden viser det seg at fru Alving leser bøker om romanse og tenker på en sjokkerende måte i pastorens øyne, noe som gjør ham tvilsom til fru Alvings totale handlingsmønster. Spenningskurven når toppen og varer overraskende lenge når fru Alving avslører sin avdøde manns synd og varer til det punktet hvor Osvald begynner å fortelle at han er syk. Det er på dette tidspunkt at sønnen faktisk har arvet farens kjønnssykdom, ut ifra symptomene å dømme, syfilis.
Fru Helene Alving er ei bestemt og sterk dame som vet hva hun vil. Hun giftet seg med kammerherre Alving mest fordi hun måtte og ikke fordi hun ville. Ekteskapet viste seg å bli et mareritt siden mannen hennes var en livsglad mann med en umettelig omgang med andre kvinner og et hjerte for alkohol.
Fru Alving liker å lese filosofiske bøker, som på den tiden ble sett på med ugleøyne. Hun har alltid vært streng mot seg selv og vært veldig nøye med å følge samfunnets normer og regler. Derfor holder hun på mange store hemmeligheter for å holde fasaden og hun har tatt en del drastiske valg i løpet av livet. For eksempel sendte hun bort sønnen sin til utlandet for å skjerme han for farens svakheter. I dette stykket begynner hun å tvile på sine egne valg og hun begynner å angre på at hun lot samfunnets normer farge valgene hennes så mye.
Helene Alving er i dette dramastykket Ibsens talerør. Hans meninger om samfunnet kommer frem gjennom henne.
Osvald er sønnen i huset som har bodd hjemmefra i mange år. De siste årene har han levd et bohem-liv i Paris som maler. Hans tanker og livsstil er mest løssluppent av alle karakterene. Han er en åpen og livsglad mann. Alle tror at Osvald kommer hjem i forbindelse med farens minnedag, men egentlig er et fordi han er alvorlig syk. Husets sønn lider av syfilis og han innser at han trenger hjelp. Ibsen har latt Osvald representere den nye tiden.
Pastor Manders er den konservative, litt naive presten som har ansvar for papirarbeidet til barnehjemmet. Han representerer det konservative og trangsynte samfunnet som ikke tillot avvikere. Han reagerer når han finnet ut at fru Alving leser filosofiske bøker. Han holder da et lengre foredrag om hvor ødeleggende og upassende det er for en dame å lese slikt. Manders fungerer her i dette dramastykket som en rettleder. Han forteller gjerne om hva som er rett og hva som er galt, i følge hans eget syn og i følge samfunnet generelt.
Regine er husets stuepike og Osvalds halvsøster. Hun er datter av Johanne, den første stuepiken til fru Alving. Johanne ble gravid med herr Alving og ble sendt bort. Nå har Helene Alving tatt Regine til seg som hushjelp. Regine er arbeidsom og pliktoppfyllende. Samtidig er hun en litt finer dame og hun føler selv at hun ikke tilhører sin samfunnsklasse. Hun har lært seg enkle gloser og fraser på fransk for å hevde seg over sin klasse. I tillegg har Osvald har lovet henne for lenge siden at han skal ta henne med til Paris. Regine er en bestemt ung dame som vet hva hun vil, så når hun får vite at hun er datter av herr Alving blir hun sint fordi det er blitt hold skjult for henne og hun reiser derifra.
Snekker Engstrand blir sett på som en arbeidsom og ærlig mann som trår til når nøden er som størst. Men egentlig er han det helt motsatte. Han giftet seg med Johanne, Regines mor og det blir sagt i boken at han reddet ryktet til en fallen kvinne av egen barmhjertighet og kjærlighet, men egentlig gjorde han det for penger. Han fikk også Pastor Manders til å tro det var han som hadde tent på fru Alvings asyl og han tilbyr seg å ta imot penger fra Manders for å ta på seg skylden. Engstrand har ingen moral. Han ønsker å tjene penger og skyr ingen midler for å oppn sine mål. Han planlegger å opprette et horehus hvor han tenker å ha sin egen fosterdatter som underholdning. Ibsen har latt Snekker Engstrand representere det motsatte av det vi andre håper vi står for.
Novellen har i hovedsak flere hovedpersoner som dem nevnt ovenfor. Men den personen man får vite mest om og som er mest med i historien er fru Alving. Hun opptrer som en dynamisk hovedperson som linker sammen personene i historien.
Miljøet som blir skildret i "Gjengangere" er særeget. Handlingen utspiller seg i et hus med en fortid preget av intriger. Huset har på en måte vært en indirekte grobunn for det som skjer i fremtiden, som f.eks; familiekonflikter, mulig incest og generell problematikk. Fru Alving har i fortiden konstant lagt skjul på hvor miserabelt hun hadde det. Både i ekteskapet, overfor sin sønn og pastor Manders. Dette karakteriserer det gamle bygdesamfunnet hvor det var viktig å skjule problemer innad i familie og ekteskap, og heller prøve å framstille suksess og fornøyelse.
Alle personene vet sin egen lille hemmelighet om huset. Snekker Engstrand har adoptert Regine som sin datter uten å si noe til Manders. Manders har litt følelser for Helene Alving som han prøver å skjule. Fru Alving holder fasaden sin på samme tid som hun ruger på alle husets hemmeligheter.
Dramaet er et naturalistisk verk, og som andre naturalistiske verk er det kritikk mot samfunnet som står i fokus. Forfatteren skriver om alkoholmisbruk, prostitusjon, incest, barn utenom ekteskap og utroskap. Dette var temaer som nesten var forbudt å prate om på denne tiden. Budskapet bak kan derfor være vanskelig å tyde - kanskje er det fru Alvings måte å takle sine problemer på Ibsen har lagt sin kritikk i. Eller kanskje tvert imot hennes alkoholiserte ektemanns sidepsrang, men det er tydelig at Ibsen reagerer på at samfunnet godtar prostitusjon og utroskap og samtidig unngår å snakke åpent om det. I dramaet kan man se at budskapet omfatter to hovedmotsetninger. Den ene er de gamle kristne tradisjoner som spiller en stor rolle for folks liv i bygdene og den andre er den radikale tankemåten som fru Alving viser. Ibsen understreker dette punktet ved å la fru Alving fortelle pastor Manders om hvilken litteratur hun leser. Ibsen vil vise at mennesker, kvinnen i denne historien, er tilbøyelige til å tenke annerledes. Dette kan sees på som å være en gjenspeiling på Ibsens egen rebelske personlighet.
Den avdøde kaptein og velgjører Alving skal hedres med et barnehjem i sin egen hjembygd, hvilket for anledningen stedets pastor, pastor Manders kommer på besøk for å overvære innvielsen av ”asylet”, samt hjelpe enkefru Alving med forsikringspapirer. Husets sønn, Osvald Alving kommer hjem fra sine studier tilsynelatende for samme grunn som pastoren. Når de respektive personligheter samles under enkefru Alvings tak, finner fortidens lønndommer frem i lyset fra husets mørke kroker, ettersom fruens moralsterke samvittighet og datidens respekt for kirkens embetsmann blir presset.
Handlingen i dramaet er sammenhengende og deles inn i tre akter. I den første akten, hvor vi finner eksposisjonen, blir vi først kjent med rollefigurene og samfunnet de lever i, dernest får vi hint om hva som er konflikten. Helt mot slutten av denne akten er Osvald og Regine alene inne i spisestuen og fru Alving og Pastor Manders får nyss om at de har noe på gang. Pastor Manders blir opprørt og
da hvisker Fru Alving at Parret fra blomterværelset går igjen. Gengangere. I den andre akten får vi vite mer om Herr Alving, og Fru Alving konfronteres med problemer fra fortiden. Vi får også vite at Osvald er syk, og det er mye dialog mellom ham og fru Alving. I den tredje akten må problemene fra fortiden legges på bordet ettersom Osvald sliter med anger og bebreielser fordi han var blitt syk. Fru
Alving forteller ham sannheten om hans far, og at Regine er resultatet av en affære som han hadde med en tidligere tjenestepike. Således kommer Ibsens retrospektive teknikk til uttrykk.
Familiedramaet er delt inn i tre akter som ikke inneholder noen sceneskifter i aktene, med mindre man velger å regne nye karakterpresentasjoner som sceneskifte. Den foregår i kronologisk rekkefølge og over kort tid, som seg hør og bør i dramaets konservative oppbygging. Ibsen har i andre og tredje akt tilskrevet fru Alving en tydelig retrospektiv dialog for å fortelle pastor Manders og tilskuere om skammen og hemmelighetene fra husets fortid. Siden dramaet er skrevet som en novelle, har den en spenningskurve som bygger seg oppover med et overraskende intenst tempo, selv om teksten får selve skuespillet til å virke stille og dannet. Forholdet mellom fru Alving og pastor Manders er tydelig et spesielt et, noe som fører til at forventningene bygges radig opp. Hele iscenesettelsen får omgivelsene til å virke som et dannet hjem hvor kvinnen i huset lever slik pastoren ønsker at kvinner lever. Siden viser det seg at fru Alving leser bøker om romanse og tenker på en sjokkerende måte i pastorens øyne, noe som gjør ham tvilsom til fru Alvings totale handlingsmønster. Spenningskurven når toppen og varer overraskende lenge når fru Alving avslører sin avdøde manns synd og varer til det punktet hvor Osvald begynner å fortelle at han er syk. Det er på dette tidspunkt at sønnen faktisk har arvet farens kjønnssykdom, ut ifra symptomene å dømme, syfilis.
Fru Helene Alving er ei bestemt og sterk dame som vet hva hun vil. Hun giftet seg med kammerherre Alving mest fordi hun måtte og ikke fordi hun ville. Ekteskapet viste seg å bli et mareritt siden mannen hennes var en livsglad mann med en umettelig omgang med andre kvinner og et hjerte for alkohol.
Fru Alving liker å lese filosofiske bøker, som på den tiden ble sett på med ugleøyne. Hun har alltid vært streng mot seg selv og vært veldig nøye med å følge samfunnets normer og regler. Derfor holder hun på mange store hemmeligheter for å holde fasaden og hun har tatt en del drastiske valg i løpet av livet. For eksempel sendte hun bort sønnen sin til utlandet for å skjerme han for farens svakheter. I dette stykket begynner hun å tvile på sine egne valg og hun begynner å angre på at hun lot samfunnets normer farge valgene hennes så mye.
Helene Alving er i dette dramastykket Ibsens talerør. Hans meninger om samfunnet kommer frem gjennom henne.
Osvald er sønnen i huset som har bodd hjemmefra i mange år. De siste årene har han levd et bohem-liv i Paris som maler. Hans tanker og livsstil er mest løssluppent av alle karakterene. Han er en åpen og livsglad mann. Alle tror at Osvald kommer hjem i forbindelse med farens minnedag, men egentlig er et fordi han er alvorlig syk. Husets sønn lider av syfilis og han innser at han trenger hjelp. Ibsen har latt Osvald representere den nye tiden.
Pastor Manders er den konservative, litt naive presten som har ansvar for papirarbeidet til barnehjemmet. Han representerer det konservative og trangsynte samfunnet som ikke tillot avvikere. Han reagerer når han finnet ut at fru Alving leser filosofiske bøker. Han holder da et lengre foredrag om hvor ødeleggende og upassende det er for en dame å lese slikt. Manders fungerer her i dette dramastykket som en rettleder. Han forteller gjerne om hva som er rett og hva som er galt, i følge hans eget syn og i følge samfunnet generelt.
Regine er husets stuepike og Osvalds halvsøster. Hun er datter av Johanne, den første stuepiken til fru Alving. Johanne ble gravid med herr Alving og ble sendt bort. Nå har Helene Alving tatt Regine til seg som hushjelp. Regine er arbeidsom og pliktoppfyllende. Samtidig er hun en litt finer dame og hun føler selv at hun ikke tilhører sin samfunnsklasse. Hun har lært seg enkle gloser og fraser på fransk for å hevde seg over sin klasse. I tillegg har Osvald har lovet henne for lenge siden at han skal ta henne med til Paris. Regine er en bestemt ung dame som vet hva hun vil, så når hun får vite at hun er datter av herr Alving blir hun sint fordi det er blitt hold skjult for henne og hun reiser derifra.
Snekker Engstrand blir sett på som en arbeidsom og ærlig mann som trår til når nøden er som størst. Men egentlig er han det helt motsatte. Han giftet seg med Johanne, Regines mor og det blir sagt i boken at han reddet ryktet til en fallen kvinne av egen barmhjertighet og kjærlighet, men egentlig gjorde han det for penger. Han fikk også Pastor Manders til å tro det var han som hadde tent på fru Alvings asyl og han tilbyr seg å ta imot penger fra Manders for å ta på seg skylden. Engstrand har ingen moral. Han ønsker å tjene penger og skyr ingen midler for å oppn sine mål. Han planlegger å opprette et horehus hvor han tenker å ha sin egen fosterdatter som underholdning. Ibsen har latt Snekker Engstrand representere det motsatte av det vi andre håper vi står for.
Novellen har i hovedsak flere hovedpersoner som dem nevnt ovenfor. Men den personen man får vite mest om og som er mest med i historien er fru Alving. Hun opptrer som en dynamisk hovedperson som linker sammen personene i historien.
Miljøet som blir skildret i "Gjengangere" er særeget. Handlingen utspiller seg i et hus med en fortid preget av intriger. Huset har på en måte vært en indirekte grobunn for det som skjer i fremtiden, som f.eks; familiekonflikter, mulig incest og generell problematikk. Fru Alving har i fortiden konstant lagt skjul på hvor miserabelt hun hadde det. Både i ekteskapet, overfor sin sønn og pastor Manders. Dette karakteriserer det gamle bygdesamfunnet hvor det var viktig å skjule problemer innad i familie og ekteskap, og heller prøve å framstille suksess og fornøyelse.
Alle personene vet sin egen lille hemmelighet om huset. Snekker Engstrand har adoptert Regine som sin datter uten å si noe til Manders. Manders har litt følelser for Helene Alving som han prøver å skjule. Fru Alving holder fasaden sin på samme tid som hun ruger på alle husets hemmeligheter.
Dramaet er et naturalistisk verk, og som andre naturalistiske verk er det kritikk mot samfunnet som står i fokus. Forfatteren skriver om alkoholmisbruk, prostitusjon, incest, barn utenom ekteskap og utroskap. Dette var temaer som nesten var forbudt å prate om på denne tiden. Budskapet bak kan derfor være vanskelig å tyde - kanskje er det fru Alvings måte å takle sine problemer på Ibsen har lagt sin kritikk i. Eller kanskje tvert imot hennes alkoholiserte ektemanns sidepsrang, men det er tydelig at Ibsen reagerer på at samfunnet godtar prostitusjon og utroskap og samtidig unngår å snakke åpent om det. I dramaet kan man se at budskapet omfatter to hovedmotsetninger. Den ene er de gamle kristne tradisjoner som spiller en stor rolle for folks liv i bygdene og den andre er den radikale tankemåten som fru Alving viser. Ibsen understreker dette punktet ved å la fru Alving fortelle pastor Manders om hvilken litteratur hun leser. Ibsen vil vise at mennesker, kvinnen i denne historien, er tilbøyelige til å tenke annerledes. Dette kan sees på som å være en gjenspeiling på Ibsens egen rebelske personlighet.
torsdag 10. september 2009
Amalie Skram
Amalie Skram (født 22. august 1846 i Bergen, Hordaland, som Berthe Amalie Alver, død 15. mars 1905 i København) var en norsk-dansk forfatter. Hun vakte stor forargelse med sitt forfatterskap, men etter hvert, og ikke minst etter sin død, fikk hun anerkjennelse som en stor naturalistisk forfatter. Hun er blant annet kjent for slektsromanene om Hellemyrsfolket.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
