mandag 30. november 2009
mandag 9. november 2009
Rolf Jakobsen - Byens metafysikk!
Rolf Jakobsen Dikt
Rolf Jacobsen (født 8. mars 1907 i Kristiania, død 20. februar 1994 på Hamar) var en norsk lyriker og journalist. Han regnes som en av Norges største lyrikere. Da han i 1933 debuterte med diktsamlingen Jord og jern, ble han omtalt som en ny stemme for en ny tid, og samlingen ble kalt for Norges første modernistiske diktsamling.
1.
Han bruker besjeling. Det vil si at forfatteren gir liv til livløse gjenstander. Som for eksempell ”Byens jernkledde innvolder” og ”Gassledningenes syke hoste i avgrunnen”. Også andre ord fra menneskekroppen er brukt.
I metaforen ”Østens skyhøye menneskealper” vil jeg påstå forfatteren henviser til østens store og mangfoldige skyskrapere.
2. I innledningen vil forfatteren trekke oss ned under jorden. Han gjentar ordet ”under” flere ganger. Vi blir med en gang klar over at det vi nå kommer til å lese er noe som vil skje under jorden.
I strofe 2 gjør forfatter oss klar over hva som befinner seg under bakken: ”Telefonkablenes nervefibre” og ”Gasslednigenes hule blodårer.”
Strofe 3 forklarer oss hvor dette befinner seg. Og at det strekker seg overalt.
I strofe 4 er gjentagelser brukt. ”Ingen kan høre telefonkablenes knitrende liv”, ”Ingen kan høre gassledningenes syke hoste i avgrunnen”. Første linje i strofe 5 lyder også av en slik gjentagelse ”Ingen kan høre kloakken tordne med slam og stank hundrede mil i mørke”. Disse gjentagelsene er brukt for å forsterke at man gjemmer bort den stygge teknologien og ikke legger merke til den. Men det eksisterer. Og uten denne teknologien kan ikke byen leve. Så selv om vi ikke vi legger merke til det er det den egentlige sjelen til byen.
I strofe 6 tar diktet en vending. Vi blir dratt opp til overflaten igjen. Hvor vi ”danser med flammende fotsåler over asfalten, og du har silke mot navlens hvite øye og ny kåpe i solskinnet”. Med denne strofen tror jeg fatter henviser til oss mennesker som går videre og stresser over egne saker. Vi stopper ikke opp og tenker på hva vi gjør med verden, og det materialistiske livssynet skinner vagt gjennom teksten.
I siste strofe får vi vite hvem jeg personen er. Det er en refererende synsvinkel som står oppe og betrakter alt. Man får en følelse av at jeg personen er gud. Dette er fordi at vi får assosiasjoner til det religiøse i siste strofe. For. eks: ”Sigarettens blå sjel flagrer som en kysk engel gjennem kastanjeløvet mot det evige liv”.
3. Frie verselinjer er brukt i diktet. Det vil si at lengden på linkene varierer. Den korteste verselinjen inneholder bare ett ord: ”Kloakken”. Mens den lengste er en hel setning: ”Ingen kan høre kloakken tordne med slam og stank hundrede mil i mørke.”
4. Forklart i oppg 2.
5. Med Byens metafysikk som er tittelen tror jeg dikteren mener byens usynlige oppbygning og sjel. Selv om vi mennesker ikke legger merke til hva som befinner seg under byen, er teknologien der nødvendig for at byen skal overleve. Jeg tror diktets tema er den teknologiske underverdenen.
Rolf Jacobsen (født 8. mars 1907 i Kristiania, død 20. februar 1994 på Hamar) var en norsk lyriker og journalist. Han regnes som en av Norges største lyrikere. Da han i 1933 debuterte med diktsamlingen Jord og jern, ble han omtalt som en ny stemme for en ny tid, og samlingen ble kalt for Norges første modernistiske diktsamling.
1.
Han bruker besjeling. Det vil si at forfatteren gir liv til livløse gjenstander. Som for eksempell ”Byens jernkledde innvolder” og ”Gassledningenes syke hoste i avgrunnen”. Også andre ord fra menneskekroppen er brukt.
I metaforen ”Østens skyhøye menneskealper” vil jeg påstå forfatteren henviser til østens store og mangfoldige skyskrapere.
2. I innledningen vil forfatteren trekke oss ned under jorden. Han gjentar ordet ”under” flere ganger. Vi blir med en gang klar over at det vi nå kommer til å lese er noe som vil skje under jorden.
I strofe 2 gjør forfatter oss klar over hva som befinner seg under bakken: ”Telefonkablenes nervefibre” og ”Gasslednigenes hule blodårer.”
Strofe 3 forklarer oss hvor dette befinner seg. Og at det strekker seg overalt.
I strofe 4 er gjentagelser brukt. ”Ingen kan høre telefonkablenes knitrende liv”, ”Ingen kan høre gassledningenes syke hoste i avgrunnen”. Første linje i strofe 5 lyder også av en slik gjentagelse ”Ingen kan høre kloakken tordne med slam og stank hundrede mil i mørke”. Disse gjentagelsene er brukt for å forsterke at man gjemmer bort den stygge teknologien og ikke legger merke til den. Men det eksisterer. Og uten denne teknologien kan ikke byen leve. Så selv om vi ikke vi legger merke til det er det den egentlige sjelen til byen.
I strofe 6 tar diktet en vending. Vi blir dratt opp til overflaten igjen. Hvor vi ”danser med flammende fotsåler over asfalten, og du har silke mot navlens hvite øye og ny kåpe i solskinnet”. Med denne strofen tror jeg fatter henviser til oss mennesker som går videre og stresser over egne saker. Vi stopper ikke opp og tenker på hva vi gjør med verden, og det materialistiske livssynet skinner vagt gjennom teksten.
I siste strofe får vi vite hvem jeg personen er. Det er en refererende synsvinkel som står oppe og betrakter alt. Man får en følelse av at jeg personen er gud. Dette er fordi at vi får assosiasjoner til det religiøse i siste strofe. For. eks: ”Sigarettens blå sjel flagrer som en kysk engel gjennem kastanjeløvet mot det evige liv”.
3. Frie verselinjer er brukt i diktet. Det vil si at lengden på linkene varierer. Den korteste verselinjen inneholder bare ett ord: ”Kloakken”. Mens den lengste er en hel setning: ”Ingen kan høre kloakken tordne med slam og stank hundrede mil i mørke.”
4. Forklart i oppg 2.
5. Med Byens metafysikk som er tittelen tror jeg dikteren mener byens usynlige oppbygning og sjel. Selv om vi mennesker ikke legger merke til hva som befinner seg under byen, er teknologien der nødvendig for at byen skal overleve. Jeg tror diktets tema er den teknologiske underverdenen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
